Å ha kreft er en berg- og dalbane. Den ene dagen tenker jeg knapt på det, og tenker at sannelig får man tilbake noe av følelsen av uovervinnelighet selv etter noe sånt. Man klarer å leve videre, og blir ikke livredd hvis det stikker til i siden, eller man har litt vondt i ryggen. Men neste dag, så vips, er det forsvunnet. Da blir man panisk av å ha vondt et sted, og kjenner at man har glemt hva det er å være normal. Har friske mennesker småvondter de overser? De har da det?
I dag smilte jeg til solen da jeg krysset skoleplassen, og var fristet til å droppe undervisningen for å ta med elevene ut på tur. Rope “Det er vår, mine unge venner, vi må ut å nyte livet!” I morgen kan det hende jeg knapt legger merke til solen, fordi, selv om jeg ikke vil, så tenker jeg at livet er urettferdig. Så veldig, veldig urettferdig.
Jeg er så glad for at jeg er sterk psykisk i utgangspunktet. Fordi jeg lykkes stort sett med blokkering av ting jeg ikke vil eller orker å forholde meg til. Lar stort sett være å grue meg, for eksempel til neste kontroll. Men jeg er bare et menneske, og selvfølgelig glipper det. Selvfølgelig har jeg øyeblikk der jeg ikke klarer å skru av, der jeg er livredd for å måtte møte en ny diagnose, en ny operasjon, en ny cellegiftkur, eller i verste fall en dødsdom. Selvfølgelig. Selvfølgelig griner jeg, raser over urettferdigheten, frykter det jeg enda ikke vet, og er livredd for å etterlate barnet mitt morløs. Men jeg prøver å le oftere enn det. Glede meg over småting som hvor tøysete elevene mine er, at sola varmer, en perfekt mango, ny kjole, en god bok, og så videre. Og alltid, alltid familien min og vennene mine. Om alle hadde vært velsignet med så gode venner hadde verden vært et bedre sted.
