Regnet faller ikke på meg, og jeg teller ikke skrittene mine.

Det er en sen alenekveld, jeg hører på klassisk pianokonsert og har det ganske fint. Jeg har hatt en ganske fin jul også. Man kan det, selv om man har kreft. Jeg har hatt gleden av å ha Vilde hjemme i julen, og det gjør hele forskjellen. Da må vi pynte, og da må nissene få stå framme selv om jeg får akutt ryddebehov av det. Fint.

Jeg var i dårligere form etter denne runden med cellegift enn den forrige. Ikke Dårlig, men smådårlig hele tiden i firefemseks dager. Fikk en dårligere opplevelse på sykehuset også, på grunn av tulleårene mine, som ikke vil samarbeide. Så da måtte vi stikke og stikke og stikke, og jeg blir egentlig småkvalm av å tenke på det. Og siden årene var så vrange måtte jeg gå med veneflonen på innsiden av håndleddet til dagen etter også. Det er noe med lukten som er så ekkelt. Det lukter litt som et brukt plaster eller noe. Jeg vet ikke. Kreftsykepleierne syns jeg skal operere inn en permanent veneport, men jeg har ikke egentlig lyst. Ikke av noen rasjonelle grunner for all del, jeg har bare ikke lyst. Tanken på fremmedlegemer i kroppen gjør meg kvalm. Men jeg skjønner selvfølgelig at hvis årene fortsetter å være så vrange, så har jeg ikke så mye valg. Så- dårlig cellegiftopplevelse, men jeg elsker legen min. (På en helt uromantisk måte, ikke legeromanaktig..) Han er så flink til å svare akkurat passe på det jeg spør om, og han skjønner hva jeg vil vite når jeg ikke helt finner ordene selv. Også ser han så søt ut når han smiler:-)

Føler at jeg har orden på hodet om dagen også. Jeg må liksom bare leve. Jeg kan ikke gå rundt å være redd og tenke på at jeg skal dø. Jeg skal prøve å jobbe litt etter jul, og da tror jeg det blir enda lettere å leve normalt, utenom sykehusdagene i hvertfall. Det jeg syns er vanskeligst nå, er å finne tilbake til den jenta som bor inne i meg et sted, som er i stand til å ignorere et stikk i siden. Hun som ikke tenker at smerter betyr ny kreftsvulst. Jeg MÅ finne henne. Har hatt vondt på høyresiden av ryggen/magen de siste dagene, og det er helt håpløst hvor mange ganger jeg har tenkt at det kan være noe alvorlig. Det er lett å gjøre narr av meg selv når jeg sier det høyt eller skriver det, men det gjør dessverre ikke redselen mindre reell.

Men som sagt,utenom det er den generelle følelsen er at jeg har orden på hodet. Jeg takler det jeg må takle, og det som ikke er nødvendig lar jeg ligge. Det viktigste jeg gjør nå er å le, gjøre ting jeg elsker sammen med mennesker jeg er glad i, og unngå de tingene jeg ikke liker.Det er ikke nødvendig å tenke på begravelse eller andre ting forbundet med min død, for jeg er ikke døende. Og kommer det et tidspunkt da jeg er det, så får jeg nok tid til å tenke på sånne ting da. Jeg behøver ikke å forvente at det skal regne over mitt hode hver dag (selv om kulda uttafor døra snakker et annet språk…), og jeg behøver ikke å telle hvor mange skritt jeg går, det er uansett ingen av oss som vet hvor langt vi får gå. Det vet jeg i allefall.