Tapt forståelse

I dag, på tur sammen med min lille niese, spurte hun plutselig: “Hvem er vennen til den gule kjolen igjen?”  Jeg var overbevist om at det var et tullespørsmål, så jeg svarte bare kjapt at det var selvfølgelig den røde rosen. “Neeei, det er det vel ikke! Det må jo være noe gult, da..”  Javel. Ok, da var sola mitt neste forsøk. Eller en sitron kanskje? Haha, tante er ganske teit, det var det liten tvil om.  Det som er trist, er at jeg er sikker på at jeg aldri hadde forstått spørsmålet hvis hun ikke hadde begynt å synge “Se min kjole, den er gul som….”

Blinddate?

Jeg har alltid vært helt sikker på at jeg ikke er typen til å gå på blinddate. Jeg syns det er altfor skummelt, og jeg er redd for at det skal være helt håpløst. At man blir sittende rundt et bord (blinddates er alltid på restaurant når jeg tenker på det) og lete etter ordene (enda det har vel strengt tatt aldri skjedd meg. Med noen) og at typen man møter viser seg å ferdes litt på siden av der vi andre går, for å si det sånn. Sidespor: Kan man egentlig bøye date i flertall både på den adopterte engelske måten jeg nettopp gjorde- dates, og etter vanlig norsk mønster- dater? Hmm?

Men jo eldre jeg blir (snart olding nå) jo flere hører jeg om som har møtt bra partnere på den måten. De har blitt spleiset av venner, møttes via internettet og blitt bedt ut av fremmede de har møtt ute. Jo flere tilfeller jeg hører om, jo mer normalt syns jeg det er. Og nå har jeg blitt invitert på en blinddate.

Jeg er ganske sikker på at han ikke er prinsen. Jeg har sett bilde og snakket med han på telefon. Nå hørtes det ut som om han var både stygg og kjedelig å snakke med, og det var ikke sant, helt motsatt faktisk. Han både ser bra ut (på bilde, det kan jo lyve) og vi snakket ganske lett sammen, i nesten en time faktisk. Men jeg vet ikke,  jeg. Er det noen vits i å møte noen jeg ikke tror er prinsen? Har jeg egentlig behov for å kysse flere frosker? Hjelp??

Rehab

For tiden jobber jeg  hardt og alvorlig med å kvitte meg med et problem. Jeg er NØDT til å slutte med å lese kommentarfeltene i Dagbladets nettavis. Jeg klarer rett og slett ikke mer av det! Følgende scenario har utspilt seg en gang for mye:

Jeg sitter og surfer på nettet. Dvs-jeg har logget meg på facebook, sjekket mailen, lest oppdaterte blogger, forsikret meg om at laget jeg trener fortsatt er på toppen av tabellen, lest lokalnyhetene, sladderet, og klær/sminke/bok/film nyheter. Med andre ord koser jeg meg. Så tar jeg den mer seriøse delen av surfingen, jeg begynner å lese nyheter, mao aftenposten, dagbladet, vg, tv2, nrk osv. Jeg leser bare det som interesserer meg der og da, ordentlig nyhetslesing gjør jeg bare på papir. Så jeg trives fortsatt. Finner gjerne et par artikler som får meg til å humre, eller noe jeg tenker at må leses nøye senere. Så skjer det, uten at jeg er bevisst hva jeg gjør glir blikket ned til kommentarfeltet på Dagbladet.no, og jeg begynner å lese.

I utgangspunktet er jeg for at mennesker engasjerer seg, syns det er en fin ting. Jeg vil heller ha engasjement enn apati, jeg syns det er kjempeslitsomt med mennesker som ikke bryr seg om noe. Men hvem er de som kommenterer på dagbladet? Som mener at alle utlendinger er kriminelle og burde sendes hjem, at muslimene prøver å ta over landet, at vi bor i et kommunistland, at kvinner som ammer over seks måneder gjør det for egen nytelse, at de som er gode i sport burde jekke seg ned, som heller vil kommentere utseendet til damene som blir avbildet istedenfor det de faktisk har gjort, at den norske skolen bare skaper tapere, og at lærerne bare er der for å ta elevene, at de som stemmer noe annet enn frp ikke tenker selv, at miljøvern er for idioter, og at det er bedre å være anorektiker enn å veie ti kilo for mye. Hvem er de trangsynte, korttenkte, fremmedfiendtlige menneskene? Representerer de mine landsmenn? Og foretrekker jeg egentlig at de har en mening om noe som helst? Trokke det.

Etter å ha fått mer enn min andel gode surfestunder ødelagt av disse kommentarene er jeg nå på avvenning. Jeg har gjort et bevisst valg om å holde meg unna. Det er, tro det eller ei, ganske vanskelig. Litt som å pille på en sårskorpe, du vet det ikke gjør deg noe godt, men det er vanskelig å slutte når du først har begynt.

Working eight till late…

I forlengelsen av min nye teori om at man ikke blir sliten hvis man aldri stopper, blogger jeg nå samtidig som jeg lager middag og er tilgjengelig for leksehjelp…

De nye åttendeklassingene er søte. Hyggeligere enn forventet til og med. Vi driver mye med relasjonsbygging nå i begynnelsen av året, og i dag kunne jeg høste fruktene. Camilla er best, sto det med store bokstaver på tavla da jeg kom inn fra friminutt i dag. Jeg tror også jeg er best:)

Ellers funderer jeg på hvilket kurs jeg skal melde meg på for å møte prinsen.Det var Lavynnia som spådde at jeg skulle møte han på kurs, og siden jeg nå har blitt en som tror på prinser, så må jeg jeg tro på alle teorier rundt han også. (dette kommer selvfølgelig ikke til å skje før jeg jobber bare 100% igjen, så hvis dere har tips kan ikke kursene begynne før ute i november) Jeg tror ikke prinser er interessert i håndarbeid, og det er heldigvis ikke jeg heller, så det er det første som strykes. Ellers er jeg usikker. Fallskjermhopping kunne kanskje føre til at jeg møtte en barskingprins, men jeg vil ikke at han skal være for tøff heller. Matlaging? Det er jeg innmari god til allerede. Malekurs? Det hadde bare vært frustrerende, altfor klønete. Hva digger prinser?

Tilbake til hverdagen.

Det er bare å innse at ferien er over, tror jeg. Jeg kunne selvfølgelig klamre meg til begrepet i tolv timer til, men det føles litt desperat, og det vil jeg jo ikke være (er det kanskje avogtil likevel, en og annen sen kveld, desperat etter å møte prinsen for eksempel). I morgen skal jeg tilbake på jobb, og møte nye og gamle kollegaer, og nye elever (men de kommer ikke før onsdag).

Prinsen hadde ikke tenkt seg til Hellas, og heller ingen av de andre stedene jeg har vært i sommer. Hva driver han med egentlig? Gjemmer seg? Ikke favorittleken min! Men åh, det var en deilig deilig ferie allikevel. Jeg elsker Hellas, verken mer eller mindre. Vi er alltid en stor gjeng som drar sammen, venner og familie, store og små, og det er vel nesten det beste, å få bruke tid med alle samtidig. Merker at min (ikke lenger så) lille jente blir eldre da. Hun hadde med seg en venninne, og vi måtte bruke en ikke ubetydelig mengde med tid på å jage bort betydelig eldre gutter. Grrr!!! Kjente meg som en hunnløvinne som beskyttet ungen min, freste mellom sammenbitte tenner: “she’s only THIRTEEN!”

Men jeg gleder meg til hverdag igjen. Det kribler i kroppen etter å komme i gang med håndballsesongen, det blir så spennende! Håper jentene skal vise at de er blant de beste i landsdelen, og jeg håper jeg skal lede dem gjennom det. Gleder meg til å møte nye elever, bli kjent med dem. Gleder meg til Unescoarbeid, til å sette opp musikal for første gang (ok, så er jeg også utrolig utrolig nervøs), og til fine dager med kollegaer, venner og familie. Nå var jeg nesten uutholdelig positiv, så… jeg gleder meg ikke til å stå opp tidlig, jaffal ikke til vinter, og heller ikke til de kampene jeg må ta med enkeltelever fram til de skjønner hvem som er sjefen. Det er nemlig meg.

Snart ferie..

Det har vært en hektisk vår, jeg har lidd av ja-syndromet, og antageligvis sagt ja til altfor mye. Føler at jeg har jobbet hele tiden, men jeg får det igjen:) Skal sende avgårde de flinke, store, fine (de fleste, faktisk, tro det eller ei) tiendeklassingene mine til videregående, og syns det er vanskelig å slippe taket. De vet etterhvert hva som kreves av dem, jeg kjenner dem, og vet hva de trenger hjelp til og hvordan jeg skal hjelpe dem, og de er rett og slett i ferd med å bli interessante unge mennesker. Jeg bruker endel tid på å tenke på hvordan det skal gå med dem. De fleste er jeg overhodet ikke bekymret for, mer nysgjerrig. Men, det finnes selvfølgelig noen i flokken jeg er mer urolig for. Finner de styrken inne i seg til å være det de kan være, eller vil de fortsette å føle seg usikre, og hvor vil det lede dem?

Men nå er det snart ferie. Snart snart skal jeg til mitt elskede Hellas igjen, stå opp med solen som lyser opp hvite murvegger, og spise frokost på terrassen. Jeg skal trippe over sand som nesten er uutholdelig varm, nikke kalimera til Manolis og Nicolas når jeg går forbi på vei til å kjøpe en flaske vann og en nektarin. Jeg skal flyte på ryggen i Middelhavet, og kjenne solen glitre bak øyelokkene. Jeg skal spise gresk salat til lunsj, med en kald Mythos til. Jeg skal ha siesta i skyggen på ettermiddagen, og lese alle de gode bøkene jeg ikke har hatt tid til å lese gjennom skoleåret. Så skal jeg vandre ut i den varme greske kvelden, besøke alle tavernaene jeg ikke har vært på siden i fjor, og sitte ute til fløyelsmørket omslutter meg. Mer ønsker jeg meg ikke av livet, kanskje med unntak av denne prinsen, da. Men hvem vet, kanskje han vil til Hellas og?

Fruktfat, og de som er litt mindre fine.

Jeg lurer på om menn som er, hva skal man kalle det, litt mindre pene er hyggeligere enn de råflotte? Om på en måte evolusjonen har sørget for at når du får litt færre kjekkasgener så får du litt flere likandes-gener? Hvis ikke syns jeg ikke evolusjonen er noe å skryte av, rett og slett.

Og egentlig kan jeg jo svaret, jeg har møtt menn som er BÅDE stygge og teite. Stakkars.

Ti kniver i hjertet…

Gir bort endel, den overskriften?

I disse dager er jeg sensor for norskeksamen, og gremmes over flere ting. For det første: Når jeg først skal rette 130 oppgaver, hvor ligger rettferdigheten i at jeg får 14 på bokmål og resten på nynorsk?? Om ikke annet enn for variasjonens skyld kunne det vært litt jevnere fordelt. Men ( for det andre og foreløpig siste) det jeg gremmes aller mest over, er hva skrekk- og splatterfilmene gjør med den oppvoksende slekts evne til å skrive interessante tekster. De skriver side opp og side ned om at hovedpersonene er livredde, og må flykte for livet.

Det er så kjedelig at jeg nesten dør. I dag leste jeg ( ..ja, jeg vet det er 17.mai, men jeg må rette minimum seks oppg om dagen hvis jeg skal rekke fristen, og en dag fri betyr tolv oppgaver neste dag…) en dårlig kopi av I know what you did last summer, der hovedpersonen fikk en (tulle)sms fra en venn, om at hun skulle bli oppsøkt osv, og så brukte hun seks sider på å flykte. Jeg er sikker på at de som var norsklærere for vår generasjon irriterte seg over Starlet-kopier om kjærlighet, men jeg er sikker på at det ikke var halvparten så dårlig.

Jeg forstår ikke fascinasjonen heller! Har snakket mye med elevene mine om dette, hvorfor er det gøy å bli skremt? Ingen av dem klarer å gi meg en forklaring som gjør at jeg forstår det, men det skal sies at jeg er ekstremt skvetten, det spiller kanskje inn. Likevel- for meg er det ikke gøy når noen får en kniv vridd rundt i ryggen, og filmmusikken er høy og skremmende.(Og hvorfor er lyset alltid av?) Men det er humor, syns kidsa, og det er bare å innse at i denne sammenhengen er jeg en dinosaur. Jeg får i det minste siste ord i denne sammenhengen, dinosaur eller ikke.

Hadde egentlig tenkt å ha med et bilde fra en skummel film, men konkluderte med at det orker jeg bare ikke å se hver gang jeg besøker bloggen min. Ryan Phillippe spilte i I know what you did last summer tror jeg, og jeg syns ikke det er så skummelt å se på han trene.

I hope you dance..

Jeg håper at når vennene dine ringer og inviterer deg med på piknik i parken så pakker du kurven, og nyter dagen til fulle. Jeg håper du ikke er redd for å dumme deg ut. Jeg håper du aldri våkner hulkende av mareritt. Jeg håper du har følt gleden ved å lese en virkelig tykk bok, der karakterene blir som venner, og du gråter når livet går mot dem.

Jeg håper du aldri blir blasert. Jeg håper at synet av småbarn rører deg dypt i hjertet. Jeg håper du synger med av full hals når bilradioen spiller en sang du liker. Jeg håper du aldri velger bort livet. Jeg håper du har et nært og dypt forhold til familien din. Jeg håper du ikke lar deg pille på nesen.

Jeg håper at du tillater deg  å føle beundring for andre, ikke misunnelse. Jeg håper du ler. Jeg håper himmelen og havet fyller deg med ærefrykt. Jeg håper kjærligheten aldri knekker deg. Jeg håper du streber etter å bli det beste du kan bli. Jeg håper du tar dette blogginnlegget for hva det er, og ikke rynker på nesa.

 http://www.youtube.com/watch?v=D8mbHFKi3xI

Skremmende..

Antidopingarbeidet som utføres må være skremmende dårlig med tanke på hvor mange syklister som blir dopingtatt når de er uskyldige..