Ubetydelige fantastiske øyeblikk

Leste nettopp Sonjas bloggpost om ubetydelige fantastiske øyeblikk,http://ordentlig.wordpress.com/2010/01/25/ubetydelige-fantastiske-%c3%b8yeblikk/  

Her er noen av mine:

• I dag da jeg kjørte til Oslo på spruteføre og gikk tom for spylevæske akkurat da vinduene var nesten siktfrie, var jeg rett i nærheten av en avkjøring OG hadde en ekstra kanne i bagasjen.
• Da en av elevene mine sa at jeg var en blanding av Gud og julenissen. Da jeg inviterte en kollega til å være medgudommelig. Alle de fantastiske vitsene dette har avledet, å bli glemt av Gud, å være blant Guds utvalgte folk, og så videre..
• Da broren min og jeg var ute og kjørte en sen kveld, og en rev løp over veien. Det var første gang jeg så en rev, så jeg ropte begeistret, og høyt “SE, EN REV!!!”, akkurat da broren min forsiktig skulle si “så du reven?”  Og at han aldri lar meg glemme det.
• Alle de teite tingene familien min og jeg sier fordi vi snakker med litt løs tilkobling mellom hjernen og munnen, for eksempel en gang en brusboks bruste over:”Oi, den var fullere enn boksen fins..” (meg). At vi aldri glemmer det, og at vi plager hverandre med det i årevis. (mest min bror)
• Den religionstimen jeg kalte to elever som rakk opp hånda Gud og Satan i stedet for deres virkelige navn, uten at det var meningen.
• Den gangen kjæresten til en venninne dro en bløff som alle utenom jeg gikk på, og jeg impulsivt slang meg med på løgnhistorien uten at det var planlagt.
• Da jeg lurte nevøen min til å tro at jeg hadde spilt alle tv og dataspill som finnes, og at jeg pleide å sitte oppe og spille hele natta. At jeg klarte å spontanlyve troverdig om alle detaljene i begynnelsen da han var skeptisk, og at jeg faktisk kom på navnet på utrolig mange spill akkurat da jeg trengte det.

Jeg har..

Jeg har kjøpt meg ny leilighet og solgt den gamle. Det er faktisk første gang jeg eier en leilighet uten en mann. Kjenner et snev av feministisk energi ved tanken på at den er bare min, at jeg eier den helt alene. Opplevelsen av å være alene om flyttingen og all pakkingen er ikke like feministisk frigjørende, jeg trenger prinsen min til å hjelpe meg!

Jeg har satt opp musikal for første gang! Det gikk brillefint, og vi fikk bra kritikk. Jeg var både stolt av meg selv og ungdommene!

Jeg har kysset noen frosker. Det har i grunnen vært hyggelig, men nå syns jeg det er på tide med et bytte fra frosk til prins. Håpet er at jeg ikke skal være i tvil når jeg møter prinsen, at jeg ser forskjelll på han og froskene. (Du tror kanskje det er lett? Men da skal jeg fortelle deg at i våre dager er ikke alle frosker grønne, og ikke alle prinser har krone. Det er relativt fort gjort å ta feil, skal jeg si deg.)

Jeg har glemt å si godt nyttår.. Og dele den finfine måten jeg gikk julebukk på i år:

http://www.youtube.com/watch?v=uoxcZiWK79c

I have a dream..

Jeg er altså heldigvis stort sett velsignet med (gammeldameuttrykk…! What to do?) et stabilt godt humør. Jeg syns jevnt over livet er til å hanskes med, og jeg lar meg more ganske lett av både små og store ting. I tillegg er jeg klar over at dette er en gave, jeg ser at det går mennesker rundt her på jorda og mener at de lever i en jammerdal. At livet er tungt og alvorlig. Og- for all del- det er det da også av og til, men jeg mener man kommer lengst hvis man stort sett forsøker å grave seg ut av møkkahaugen, istedet for å synke til bunns. Poetisk, jeg vet.

Men av og til er menneskene som bebor den samme jorden som meg en trist og ynkelig forsamling må jeg si, og de dagene de viser det, da må jeg også grave dypt etter gleden. Eller, viser og viser, det handler vel snarere om hva jeg tillater meg selv å se. Har tidligere skrevet om å være på avvenning fra kommentarfeltene i nettmedier, og dette er litt i samme gata. Hvorfor hvorfor hvorfor hvorfor finner noen så stor glede i andre menneskers ulykke? Naboens feilgrep? At søsteren deres har lagt på seg fem kilo? Hvor liten føler man seg selv når man må fremheve de dårligste sidene hos andre?

Jeg hører at jeg låter som en predikant nå, og derfor skal jeg ikke strekke strikken lenger. Men jeg ønsker meg omgivelser med større toleranse for forskjellene mellom oss, være seg store, som livssyn, verdier, religion, eller mindre, som utseende, hudfarge, banale ting som hvilket bilmerke som er det beste, hvilken musikk man liker…

Selv øver jeg meg hver eneste dag på å ikke være fastlåst, dømmende og negativ. Når det kommer til stykket er det jeg som sitter igjen med de negative følelsene, og det er ingen de påvirker mer enn meg selv. Jo mer tid jeg bruker på å tenke fordømmende tanker, jo mindre tid har jeg til å le. Og jo mer tid jeg bruker på å le, jo mer ler jeg… Prøv, det er sant.

(Ingen regel uten unntak, som vi sier i gramatikkens verden.. Jeg skal aldri slutte med å være fordomsfull, dømmende og drømmende når jeg studerer fremmede mennesker for eksempel på flyplasser. “Han passer vel ikke sammen med henne…? Hun jobber nok ute i bar…De to er like misfornøyde med hverandre begge to, de bare later som de liker hverandre fordi de tror de ikke finner bedre, bare vent, boblen sprekker…. Ahh, hun kunne vært miss world, lurer på om jeg kunne hatt sånne strømper..? HAN burde kysse meg! Kanskje hvis jeg blunker..?”)

God jul!

Nå blogger jeg bare litt, om jul

Blir nesten en bøyg å blogge igjen etter lang pause, må liksom ha noe stort eller veldig morsomt å melde, og det har jeg ikke. Så nå bare blogger jeg likevel. Venter på julestemning. Datteren min har reist, og jeg må åpne julekalenderen alene. Ikke spesielt spennende kalender, i dag fikk jeg sjokoladetog.. Men det slo meg at det er ikke så rart at jeg fomler litt etter juleånden, de tingene jeg liker best er ikke i så stor grad forenelig med julen.

Favorittårstiden min er, ikke overraskende for de som har lest bloggen min før, sommer. Våkne til solstråler som sniker seg mellom gardinene, være ute hele tiden, svømme, sole, bade. Julen dukker som kjent opp på den kalde stygge vinteren.

Favorittspøkene mine er de der man gjør noe litt morsomt, og så venter man til de man tuller med oppdager det, og halve gleden er å holde seg alvorlig mens man venter på å dele gleden. For eksempel at man tegner bart på noen uten at de merker det.  Julen har så vidt meg bekjent ikke noen egne spøker? Julenøtter bare, men det er jo quiz. Og jeg liker quiz altså. Roter meg bort. Dette avsnittet ble bare tull.

Favorittmennene mine er en perfekt blanding av myk som smør og tøff tøffere tøffest. De er voksne nok til å vite hva de vil, og barnslige nok til å leke. Julenissen er knapt en mann, og som oftest er han vel mannen til naboen, eller en elde mannlig slektning. Syns iallefall ikke det erså hot med langt hvitt skjegg.

Ok, da var det gjort. Slett ikke fornøyd, men nå kan jeg bare gå tilbake til å blogge jevnlig,  ikke tenke på at det må være noe stort eller moro. Det måtte det åpenlyst ikke.

Tapt forståelse

I dag, på tur sammen med min lille niese, spurte hun plutselig: “Hvem er vennen til den gule kjolen igjen?”  Jeg var overbevist om at det var et tullespørsmål, så jeg svarte bare kjapt at det var selvfølgelig den røde rosen. “Neeei, det er det vel ikke! Det må jo være noe gult, da..”  Javel. Ok, da var sola mitt neste forsøk. Eller en sitron kanskje? Haha, tante er ganske teit, det var det liten tvil om.  Det som er trist, er at jeg er sikker på at jeg aldri hadde forstått spørsmålet hvis hun ikke hadde begynt å synge “Se min kjole, den er gul som….”

Blinddate?

Jeg har alltid vært helt sikker på at jeg ikke er typen til å gå på blinddate. Jeg syns det er altfor skummelt, og jeg er redd for at det skal være helt håpløst. At man blir sittende rundt et bord (blinddates er alltid på restaurant når jeg tenker på det) og lete etter ordene (enda det har vel strengt tatt aldri skjedd meg. Med noen) og at typen man møter viser seg å ferdes litt på siden av der vi andre går, for å si det sånn. Sidespor: Kan man egentlig bøye date i flertall både på den adopterte engelske måten jeg nettopp gjorde- dates, og etter vanlig norsk mønster- dater? Hmm?

Men jo eldre jeg blir (snart olding nå) jo flere hører jeg om som har møtt bra partnere på den måten. De har blitt spleiset av venner, møttes via internettet og blitt bedt ut av fremmede de har møtt ute. Jo flere tilfeller jeg hører om, jo mer normalt syns jeg det er. Og nå har jeg blitt invitert på en blinddate.

Jeg er ganske sikker på at han ikke er prinsen. Jeg har sett bilde og snakket med han på telefon. Nå hørtes det ut som om han var både stygg og kjedelig å snakke med, og det var ikke sant, helt motsatt faktisk. Han både ser bra ut (på bilde, det kan jo lyve) og vi snakket ganske lett sammen, i nesten en time faktisk. Men jeg vet ikke,  jeg. Er det noen vits i å møte noen jeg ikke tror er prinsen? Har jeg egentlig behov for å kysse flere frosker? Hjelp??

Rehab

For tiden jobber jeg  hardt og alvorlig med å kvitte meg med et problem. Jeg er NØDT til å slutte med å lese kommentarfeltene i Dagbladets nettavis. Jeg klarer rett og slett ikke mer av det! Følgende scenario har utspilt seg en gang for mye:

Jeg sitter og surfer på nettet. Dvs-jeg har logget meg på facebook, sjekket mailen, lest oppdaterte blogger, forsikret meg om at laget jeg trener fortsatt er på toppen av tabellen, lest lokalnyhetene, sladderet, og klær/sminke/bok/film nyheter. Med andre ord koser jeg meg. Så tar jeg den mer seriøse delen av surfingen, jeg begynner å lese nyheter, mao aftenposten, dagbladet, vg, tv2, nrk osv. Jeg leser bare det som interesserer meg der og da, ordentlig nyhetslesing gjør jeg bare på papir. Så jeg trives fortsatt. Finner gjerne et par artikler som får meg til å humre, eller noe jeg tenker at må leses nøye senere. Så skjer det, uten at jeg er bevisst hva jeg gjør glir blikket ned til kommentarfeltet på Dagbladet.no, og jeg begynner å lese.

I utgangspunktet er jeg for at mennesker engasjerer seg, syns det er en fin ting. Jeg vil heller ha engasjement enn apati, jeg syns det er kjempeslitsomt med mennesker som ikke bryr seg om noe. Men hvem er de som kommenterer på dagbladet? Som mener at alle utlendinger er kriminelle og burde sendes hjem, at muslimene prøver å ta over landet, at vi bor i et kommunistland, at kvinner som ammer over seks måneder gjør det for egen nytelse, at de som er gode i sport burde jekke seg ned, som heller vil kommentere utseendet til damene som blir avbildet istedenfor det de faktisk har gjort, at den norske skolen bare skaper tapere, og at lærerne bare er der for å ta elevene, at de som stemmer noe annet enn frp ikke tenker selv, at miljøvern er for idioter, og at det er bedre å være anorektiker enn å veie ti kilo for mye. Hvem er de trangsynte, korttenkte, fremmedfiendtlige menneskene? Representerer de mine landsmenn? Og foretrekker jeg egentlig at de har en mening om noe som helst? Trokke det.

Etter å ha fått mer enn min andel gode surfestunder ødelagt av disse kommentarene er jeg nå på avvenning. Jeg har gjort et bevisst valg om å holde meg unna. Det er, tro det eller ei, ganske vanskelig. Litt som å pille på en sårskorpe, du vet det ikke gjør deg noe godt, men det er vanskelig å slutte når du først har begynt.

Working eight till late…

I forlengelsen av min nye teori om at man ikke blir sliten hvis man aldri stopper, blogger jeg nå samtidig som jeg lager middag og er tilgjengelig for leksehjelp…

De nye åttendeklassingene er søte. Hyggeligere enn forventet til og med. Vi driver mye med relasjonsbygging nå i begynnelsen av året, og i dag kunne jeg høste fruktene. Camilla er best, sto det med store bokstaver på tavla da jeg kom inn fra friminutt i dag. Jeg tror også jeg er best:)

Ellers funderer jeg på hvilket kurs jeg skal melde meg på for å møte prinsen.Det var Lavynnia som spådde at jeg skulle møte han på kurs, og siden jeg nå har blitt en som tror på prinser, så må jeg jeg tro på alle teorier rundt han også. (dette kommer selvfølgelig ikke til å skje før jeg jobber bare 100% igjen, så hvis dere har tips kan ikke kursene begynne før ute i november) Jeg tror ikke prinser er interessert i håndarbeid, og det er heldigvis ikke jeg heller, så det er det første som strykes. Ellers er jeg usikker. Fallskjermhopping kunne kanskje føre til at jeg møtte en barskingprins, men jeg vil ikke at han skal være for tøff heller. Matlaging? Det er jeg innmari god til allerede. Malekurs? Det hadde bare vært frustrerende, altfor klønete. Hva digger prinser?

Tilbake til hverdagen.

Det er bare å innse at ferien er over, tror jeg. Jeg kunne selvfølgelig klamre meg til begrepet i tolv timer til, men det føles litt desperat, og det vil jeg jo ikke være (er det kanskje avogtil likevel, en og annen sen kveld, desperat etter å møte prinsen for eksempel). I morgen skal jeg tilbake på jobb, og møte nye og gamle kollegaer, og nye elever (men de kommer ikke før onsdag).

Prinsen hadde ikke tenkt seg til Hellas, og heller ingen av de andre stedene jeg har vært i sommer. Hva driver han med egentlig? Gjemmer seg? Ikke favorittleken min! Men åh, det var en deilig deilig ferie allikevel. Jeg elsker Hellas, verken mer eller mindre. Vi er alltid en stor gjeng som drar sammen, venner og familie, store og små, og det er vel nesten det beste, å få bruke tid med alle samtidig. Merker at min (ikke lenger så) lille jente blir eldre da. Hun hadde med seg en venninne, og vi måtte bruke en ikke ubetydelig mengde med tid på å jage bort betydelig eldre gutter. Grrr!!! Kjente meg som en hunnløvinne som beskyttet ungen min, freste mellom sammenbitte tenner: “she’s only THIRTEEN!”

Men jeg gleder meg til hverdag igjen. Det kribler i kroppen etter å komme i gang med håndballsesongen, det blir så spennende! Håper jentene skal vise at de er blant de beste i landsdelen, og jeg håper jeg skal lede dem gjennom det. Gleder meg til å møte nye elever, bli kjent med dem. Gleder meg til Unescoarbeid, til å sette opp musikal for første gang (ok, så er jeg også utrolig utrolig nervøs), og til fine dager med kollegaer, venner og familie. Nå var jeg nesten uutholdelig positiv, så… jeg gleder meg ikke til å stå opp tidlig, jaffal ikke til vinter, og heller ikke til de kampene jeg må ta med enkeltelever fram til de skjønner hvem som er sjefen. Det er nemlig meg.